Jeg ble litt bedre kjent med meg selv!

Verdensmesterskapet er over for denne gang. Det gikk ikke helt som jeg hadde håpet på eller som mange kanskje hadde forventet. Joda, jeg er selvfølgelig veldig glad for to staffetgull, men det er kjipt å ikke hente hjem en eneste medalje i de individuelle øvelsene. Mange lurer kanskje på hva det var som gikk galt? Hva det var som ikke fungerte som det skulle?

Jeg kan love dere en ting; etter de første bomskuddene tenkte jeg ikke på annet. To bom på siste stående på sprinten. Stående skyting. Det har liksom alltid vært min greie. Og nå sviktet jeg der jeg er best.

Jeg prøvde å flytte fokus. Prøvde å se fram til neste øvelse. Og jeg følte jeg klarte å riste det av meg. Men det samme skjedde igjen. Både på jaktstarten og normalen. To bom på siste stående. Jeg kunne ikke helt skjønne det. Hadde jo fullt fokus, var supergrundig og gjorde virkelig så godt jeg kunne. Var jeg bare uheldig? Var det stang ut i stedet for stang inn?

Eller var det situasjonen jeg var i som påvirket meg?

Jeg gikk inn i årets mesterskap med en helt annen bagasje enn i fjorårets mesterskap. I fjor var jeg utfordreren. I år kom jeg som den mestvinnende skiskytteren i ett og samme VM, hadde medaljer å forsvare på hver eneste distanse og i tillegg ledertrøya i verdenscupen i sekken.

Påvirket det meg mer enn jeg var klar over?

Kanskje...

Etter normalen hadde jeg noen dager å tenke på frem til neste konkurranse. Jeg brukte tiden godt og fikk gode innspill fra min personlige trener Roger.

Du er litt for nøye, sa han. Du prøver for hardt. Du fokuserer så mye på å ikke gjøre feil at du mister drivet, og blir defensiv. Jeg skjønte med en gang at han hadde rett. Stående skyting handler om timing, om hundredelssekunder, om å være offensiv og få flyten. Overtenker du er det kjørt.

Jeg hadde én mulighet igjen. Fellesstarten. Den muligheten skulle jeg gripe. Jeg måtte resette det mentale maskineriet. Kalibrere på nytt. Bli offensiv. Bli Marte igjen!

Og jeg klarte det. Det løsna. Jeg gikk et godt løp og skytinga satt som den skulle. Riktignok tapte jeg bronsen i spurten, og det er selvfølgelig surt. Men alt i alt; det var en seier. Jeg beviste for meg selv at jeg kan klare å bryte ut av en negativ spiral og finne tilbake til det positive drivet. Tilbake til det tankesettet hvor alt stemmer.

Derfor ser jeg tilbake på dette mesterskapet som en positiv erfaring. Jeg ble litt bedre kjent med meg selv. Lærte hva som skal til for å snu motgang til medgang. Det gjør at det er en litt bedre utgave av meg selv som går inn i de siste tre verdenscuphelgene, og som satser alt mot OL i 2022. Jeg gleder meg!

Jeg ble litt bedre kjent med meg selv!

Endelig tilbake på pallen